mandag 20. oktober 2014

Teleobjektiv - nyttig, og litt vanskelig

Jeg har hatt en lang reise som hobbyfotograf, der økonomi og hobbystatus har preget løsningene i veldig mange år. nesten førti år faktisk! Kort oppsummert har jeg prøvd følgende:
  • Canon AE-1 med en ukjent 400mm med manuell blender! Vanskelig og utfordrende med Kodachrome 25 (ASA) i filmrullen. Dette var lyskrevende greier!
  • Canon AE-1 med en Zigma zoom 70-210mm, f5.6, og med 100ASA film ble det tre lukkertider ned og faktisk flere bilder, selv om småfuglene alltid var for langt unna...
  • Nikon Coolpix 4000, med adapter til mitt Swarowski teleskop for digiskoping. Utrolig forstørrelse, ukjent (dårlig) lys, og vanskelig å organisere. Her blir også bruk av stativ for alvor innført, noe jeg har hatt stor glede av selvfølgelig videre med digitale kamera.
  • Nikon D60 med 55-200mm f5.6, endelig i gang igjen med brukbart utstyr, men lysten på bedre objektiver øker for hver opplevelse og langtur.
  • Nikon D60 med 55-300mm f4.5-5.6, og nå begynner det å hjelpe, de store safari-opplevelsene kommer på plass, men småfuglene hjemme blir fortsatt vanskelig å få skarpe etter digital forstørrelse.
Så, vinteren 2014, lanserer Tamron sin nye zoom, 150-600mm f5.0-6.3 ! Jeg jobber hardt for å få tak i dette før vårens store tur til USA og Belize, men produktet er ikke å oppdrive, hverken i Norge eller i USA. Men, utpå sommeren får jeg tak i det (her i Norge), og endelig får jeg prøve meg på nytt teleobjektiv med helt nye dimensjoner.

Hvorfor Tamron 150-600mm? Det er flere grunner til det. Personlig går det vel litt på at etter å ha gått fra 200mm til 300mm føltes en 400mm som et litt kostbart skritt for lite nytt? Vurderte egentlig Tamron/Zigma 150-500mm objektivene, da dette nye kom vinteren 2014. Og så føler man vel at et helt nytt objektiv er noe som får en lenger teknisk levetid og slik sett høyere verdi et stykke lenger inn i fremtiden.

Ellers må det legges til at objektivet har fått utrolig bra kritikker. Så bra at noe originaloptikk fra Canon/Nikon påstås å være av lik kvalitet og altså feil priset! Ikke vet jeg - det bekrefter vel bare at det er godt nok for meg og mine hobby-bilder (som i beste fall ender på denne bloggen).

Tamron AF SP 150-600/5,0-6,3 Di VC USD

Størrelsen er en utfordring. Jeg har gått fra en enkelt liten fotobag - til å måtte ha med noe mer: Ett stativ bør være med i tillegg til vesken til teleobjektivet (og plassen dette tar). Om du også er fugletitter så kommer kikkert og teleskop i tillegg. Da blir det en strevsom tur! Mitt beste råd er å skille på fugleturer og fototurer. Sett et mål med dagen, nyte fuglene i god optikk, eller gå på fotojakt. Kombinasjon er vanskelig (og lite miljøvennlig, for da blir det fort baksetet i bilen som blir bæremeis...).

Nedenfor er tre bilder tatt med det nye objektivet.

Gråfluesnapper, 460mm, ISO400, 1/200s, f6.3, håndholdt, Sande, august 2014

Ekorn, 220mm, ISO400, 1/400s, f5.3, håndholdt, Sande, oktober 2014

Kuhegre, 600mm, ISO400, 1/4000s, f8, hpndholdt, Alicante, september 2014
Alle bildene er nedskalert til ca 300kB, og altså tatt med en D60 på 400ASA, så de er ikke å regne som gode eksempler på objektivets tekniske kvalitet, men mer på hva som er mulig å få til uten omfattende digital forstørrelse :-)

PS! Jeg er kjempefornøyd med objektivet! Og gleder meg veldig til vinterens Afrika-tur! Det blir mange bilder her etterhvert :-)


lørdag 11. oktober 2014

Svarttrost - trofast venn i hagen

Denne gangen har jeg lyst til å skrive om svarttrosten. Svarttrosten er en kjent fugl for de aller fleste, og dette skyldes nettopp at den er så tett knyttet til hager, hytter, parker og andre steder vi ferdes. Men den er også en villmarksfugl, og trives godt i de dypeste skoger, noe som er lett å høre om en ferdes i skog og mark en vårkveld.

Svarttrost, hann. ikke langt fra foringsplass, Sande, 2011

Svarttrost er en fugl med bred utbredelse i Norge (unntatt i fjellet og helt i nord), og er stor og svart og altså lett gjenkjennelig. I alle fall hannen, som er helt svart med oransje nebb. Hunnen og de unge er mer sjokoladebrune, har mørkt nebb, men er like store og kan vanskelig forveksles med noen annen fugl. Den forveksling-arten jeg hører nevnt oftest er stær, men det skal det ikke være noen grunn til:
  • Svarttrosten er mattsvart og jevnt sjokoladebrun, stæren er metallisk glinsende med hvite prikker sommer og høst
  • Svarttrost hannen har oransje nebb
  • Svarttrosten har lang hale, stæren kort
  • Svarttrosten er stort sett alene eller i par, stæren er ofte i flokk
  • Svarttrosten (og andre troster) hopper, stæren går (som en skjære/kråke)
  • Sang og lyd er helt ulikt, men det krever jo alltid en del trening
Det er to saker ved svarttrosten det er verdt å trekke frem - begge i høyeste grad estetiske i betydning av vakker! Først trekker jeg frem sangen om våren, dette er en flott og volumiøs, dyp plystring, som virkelig preger vår-kveldene fra mars til juni. Sangen dukker første gang opp en mild kveld rett etter solnedgang, sent i februar eller i mars. Og for meg er dette VÅREN, nå er det ikke bare meisene og rødstrupen, men selve svarttrosten har bestemt seg for å starte sesongen! Sangen er altså molodisk plystrende, og ulike fugler kan ha ulike strofer. Eneste forvekslingsart er egentlig bare duetrost, men for et mindre trent øre kan jo også måltrosten blandes opp i dette. Men et tips, svarttrosten er alene om slike vakre strofer i en måned før de andre (trekkfuglene) kommer - i hele mars er det svarttrost du hører - og da kan du jo lære lyden på den måten.

Ellers er dette rett og slett en vakker fugl. Spesielt hannfuglen, i sin mattsvarte drakt med knall oransje nebb er den lett og kjenne igjen. I tillegg er den knyttet til menneskelig aktivitet, selv i skogsområder er den vanligst i tilknytting til kulturmark-områder. Og den er vanlig helt inn i parkene i de største byene våre. Og i hagen eller på hytta for de som har det. Det er derfor en fugl det er lett og bli kjent med og lett å bli glad i! Den er også glad i foring om vinteren, spesielt poteter og fruktrester, men plukker også opp brødsmuler og andre rester om det er lite mat.

Svarttrost hunn, veldig lys, foringsplass, Sande, 2011

Svarttrost hunnen og ungfuglene er ikke helt svarte, mer kokesjokolade brune, og kanskje enda lysere på brystet. Og brunlig nebb. Men like store og staselige. Om du har et svarttrost par i hagen kan det lønne seg å følge litt med. For det første kan du lære flere lyder å kjenne. Særlig to lyder er vanlig, et lett lokkende sriii, og et varslende og sint skjærende "rop" som ikke er til å ta feil av etter å ha blitt kjent med lyden.

I tillegg er det gode muligheter for at svarttrosten har et reir i hagen din. I alle fall om den synger i området utover våren. Følg litt med, de har gjerne reiret lavt, i en rot, under en stein, i en fjellhage, i en busk, sjeldnere i høyere trær (slik som de andre trostene). Finner du reiret, hold deg langt unna, nyt de observasjonene du kan få på avstand, og kos deg med tanken på at du har en hel familie som prøver å lure både deg, rovdyr og rovfugler, katter og hunder, for å få frem 3-6 nye svarttroster! Og klarer de det - hopper de rundt i området etter at reiret har vært bebodd i fem-seks uker!

Svarttrost reir, helt åpent i en sprukket trestamme, Drammen, 2013
Så litt om navn på flere aktuelle språk:

NAVN:


Norsk:        Svarttrost (solsort, susvorta, svisvorta)
Latin:          Turdus merula
Engelsk:      Blackbird (Common Blackbird, Eurasian Blackbird, Black Trush)
Svensk:       Koltrast
Dansk:        Solsort
Spansk:      Mirlo Común
Tysk:          Amsel
Fransk:       Merle noir
Samisk:      


Om svarttrosten på birdlife.no: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/fugleatlas/?taxon_id=9084

Svarttrost, en iskald forvinterdag, slipper ut sitt vakre "srrrriiii" lokkerop, Sandvika, 2015
Artikkelen er oppdatert desember 2015.